Nei, det er ikke jeg som er lat og slapp og aldri kommer så langt at jeg får til å legge ut noe her i bloggen. Det er tiden. Tiden som går så alt for fort. Så greit å ha noe å skylde på.
Nå sier tiden eller kalenderen at det er høst. Men selv så henger jeg igjen et sted i august og føler jeg nettopp er tilbake i jobb etter ferien.
I dag dro jeg ut for å se på høsten. Et herlig fargespekter under blå himmel og masse sol.
I solveggen kunne jeg kaste jakken og nyte boller med Stratos. De lå jo der og frista da jeg fylte bensin. Jeg er svak for fristelser.
Etter en stund ble jeg trukket mot fjorden. Blank og stille lå den slik at høsttrærne kunne speile seg.
Lukten av sjø og fjære kan ikke beskrives. Men den var frisk og fremtredende. Man kjenner ikke sånt oppe i fjellsiden.
Lav sol ga lange skygger. Det hører høsten til.
Plutselig tøffa det en fiskebåt på vannspeilet. Ble det noe fangst tro?
Joda, nå har jeg forstått at det er høst. Det er bare å godta det.