Jeg hadde ikke tenkt å skrive noe om sykdom her på bloggen. Men jo, jeg har vært syk. Jeg har vært innlagt flere runder på sykehus i sommer. Og jeg har blitt beryktet!
Jeg har endatil vært passasjer i firmabilen deres. :)
Men altså, jeg og mine blodårer har gjort oss upopulære både her og der. Det ble fort til at sykepleierne på avdelingen fikk andre ting å gjøre da det ble snakk om stikking i mine armer og hender. Her trengtes det spesialkompetanse! Så folk fra anestesi og laboratoriet ble tilkalt om jeg lå i senga. Var jeg på beina, ble det jeg som måtte oppsøke dem.
Det var ikke uvanlig at jeg måtte stikkes 2-3 ganger for å få ut blod til prøver. Med barnenål! Tynne og kamuflerte årer som i tillegg rører på seg er hva jeg har blitt utstyrt med. Slutter å blø etter noen dråper gjør de gjerne også.
Blodprøver er nå en ting. Venfloner er hakket verre. Fem forsøk måtte de ha en gang. Og da brukte de endatil ultralyd for å se årene bedre. En dag satt en mann fra anestesien ved sengen min i 40 minutter. Banka og klemte på armer og hender. Da hadde jeg ligget med varmepute på hendene en god stund før han kom. Til slutt stakk han to ganger uten resultat, tok halen mellom beina og forlot stedet. Stakkars mann!
Litt senere var det en dame som skulle prøve seg. Hun stakk oppå hånden og utbrøt: "Hæ? Hva i alle dager var det som skjedde nå?" Åra hadde selvsagt vridd seg unna. Men damen var flink, og fikk satt en venflon en annen plass.
Så går man der og nesten ikke tør bruke hendene fordi man er så redd venflonen skal slutte å virke. For det gjør de jo uansett ganske fort på meg. Og som jeg har sett ut med blåmerker på begge armene! Skikkelig mishandlet.
Jeg elsker ikke akkurat stikk heller, og må alltid se en annen vei når de holder på. Likevel synes jeg at jeg takler det ganske greit. Men av og til når det blir mange og langvarige stikk, kommer svettedråpene fram i panna og det suser i ørene. Jeg har forresten lært meg at om det gjør vondt, er det et dårlig tegn. Er det derimot bare såvidt jeg kjenner stikket, betyr det at de lykkes med både blodprøve og venflon.
Mitt siste stikk (foreløpig) hadde jeg mandag 16.9. Jeg skulle på en røntgen med kontrastvæske i blodet. Men først til anestesi. Der hadde de fullt opp, så en dame kom ut på gangen for å stikke. Etter en del banking og vurdering av blodårer fikk jeg til slutt en venflon på håndbaken. Det var nesten for galt da at jeg behøvde den så kort tid. Inn med kontrastvæsken og ut med nåla. Karen med kontrasten stussa litt over at jeg kom dit med venflon allerede satt inn. For det kunne jo han ha gjort. Haha, han skulle fått seg en overraskelse!
Med alt dette blodstyret glemmer man nesten hvorfor man egentlig er på sykehus. Når alt dreier seg om stikk, kommer sykdommen i annen rekke. :)
Til slutt må jeg få si at sykepleierne rett og slett er engler. Disse menneskene må være født med spesielle gener. Sykepleiergener. Så snille og hjelpsomme, og kommer løpende så fort man trykker på service-knappen. Trøster, spøker og har alltid noe oppmuntrende å si. Det er ikke farlig å havne på sykehus når man har sånne fantastiske folk rundt seg. Så tusen takk til dem!
