I dag har det vært skikkelig slapseføre i fjellsiden. Vått både i lufta og på bakken. Mandy Lou ble sittende flere minutter i bilen utenfor huset til en slektning da de høyere makter tømte bøtte på bøtte med vann rett over bilen hennes. Da de endelig hadde tømt alle bøttene og var på vei for å hente flere, fikk hun endelig kommet seg ut av bilen og løp inn til herlig ribbemiddag.
Litt senere hadde Mandy Lou besøk av Sylvelin og ei venninne. Sylvelin hadde en avtale på den andre sida av sentrum, og Mandy Lou ble spurt om å kjøre. Som alltid dukka det opp masse gjøremål i siste liten og som alltid ble Mandy Lou stressa og maste på Sylvelin. Hun skulle jo også hjemom for å hente noen greier og deretter innom og hente den dyrebare mobilen som hun ikke kan leve foruten som ble gjenglemt under ribbemiddagen.
Men i grevens tid så var nå alle damene plassert i bilen. Sylvelin foran og venninna i baksetet. Litt lenger nedi bakkene gikk Sylvelin ut av bilen for å gå inn med skolesekken og altså hente posen med de andre tingene. Det var mørkt og dugg på sidevinduene, men Mandy Lou så at hun gikk opp mot huset, så hun tenkte at hun kunne kjøre litt fram for å snu mens hun venta.
Idet bilen kom i bevegelse kom det et utrop fra baksetet. What? Mandy Lou svingte da ikke så brått at venninna falt ned fra setet? Hva var det som skjedde? Hun stoppa bilen igjen og snudde seg bakover. Og for et syn! Der lå Sylvelin på magen i baksetet, med beina hengende ut av den åpne bildøra. Farsken, Mandy Lou kunne da ikke vite at venninna også måtte ut av bilen, og at hun gikk ut først før Sylvelin skulle inn og hente skolesekken sin. Det var jo venninna som hadde gått opp mot huset og ikke Sylvelin.
Etter et par minutter var de på veien igjen og skulle hente mobilen. Men oppi den veien stod det en diger millitærlastebil og tok opp hele veibredden. Og den gjorde ikke tegn til å ville kjøre derfra selv om Mandy Lou stoppa og blinka i den retningen. Stressa som hun var for å komme for seint, så susa hun bare forbi. Mobilen kunne hentes senere. En annen ting var jo at hele gjengen holdt på å dø av latter på grunn av hendelsen i baksetet. De lo hele turen til den andre siden, og det var bare såvidt Sylvelin fikk forklart hvor det skulle kjøres. Etter å ha satt av jentene, måtte Mandy Lou klare å finne veien tilbake helt på egen hånd. Hun lyktes i første forsøk, så retningssansen er vel ikke helt bak mål likevel.
Litt senere hadde Mandy Lou besøk av Sylvelin og ei venninne. Sylvelin hadde en avtale på den andre sida av sentrum, og Mandy Lou ble spurt om å kjøre. Som alltid dukka det opp masse gjøremål i siste liten og som alltid ble Mandy Lou stressa og maste på Sylvelin. Hun skulle jo også hjemom for å hente noen greier og deretter innom og hente den dyrebare mobilen som hun ikke kan leve foruten som ble gjenglemt under ribbemiddagen.
Men i grevens tid så var nå alle damene plassert i bilen. Sylvelin foran og venninna i baksetet. Litt lenger nedi bakkene gikk Sylvelin ut av bilen for å gå inn med skolesekken og altså hente posen med de andre tingene. Det var mørkt og dugg på sidevinduene, men Mandy Lou så at hun gikk opp mot huset, så hun tenkte at hun kunne kjøre litt fram for å snu mens hun venta.
Idet bilen kom i bevegelse kom det et utrop fra baksetet. What? Mandy Lou svingte da ikke så brått at venninna falt ned fra setet? Hva var det som skjedde? Hun stoppa bilen igjen og snudde seg bakover. Og for et syn! Der lå Sylvelin på magen i baksetet, med beina hengende ut av den åpne bildøra. Farsken, Mandy Lou kunne da ikke vite at venninna også måtte ut av bilen, og at hun gikk ut først før Sylvelin skulle inn og hente skolesekken sin. Det var jo venninna som hadde gått opp mot huset og ikke Sylvelin.
Etter et par minutter var de på veien igjen og skulle hente mobilen. Men oppi den veien stod det en diger millitærlastebil og tok opp hele veibredden. Og den gjorde ikke tegn til å ville kjøre derfra selv om Mandy Lou stoppa og blinka i den retningen. Stressa som hun var for å komme for seint, så susa hun bare forbi. Mobilen kunne hentes senere. En annen ting var jo at hele gjengen holdt på å dø av latter på grunn av hendelsen i baksetet. De lo hele turen til den andre siden, og det var bare såvidt Sylvelin fikk forklart hvor det skulle kjøres. Etter å ha satt av jentene, måtte Mandy Lou klare å finne veien tilbake helt på egen hånd. Hun lyktes i første forsøk, så retningssansen er vel ikke helt bak mål likevel.
Jeg ser det hele for meg, og jeg hører det hele for meg også. Hehe
SvarSlett