Så var det tid for katteutstilling igjen. En av Mandy Lou og Sylvelins yndlings-gesjefter. Så lørdag morgen var det to trøttinger som satt på bussen inn til byen. Det hadde visst blitt litt seint (som vanlig) natta før.
Etter to timer hoppa de av bussen og beveget seg i retningen der de håpet å finne den store stygge ubåtbunkersen hvor utstillinga var. Det gikk nå lett som en lek egentlig. Vanskeligheten viste seg å være hvor i huleste man skulle gå inn i bygningen. Ingen som hadde tenkt på å sette opp store gule plakater med kattefjes for å lede folk riktig. Heldigvis fikk de hjelp via SMS fra The Rattler og fant fram til slutt.
Innenfor ventet The Rattler, og hun var akkurat slik som Mandy Lou hadde forestilt seg etter utallige samtaler over msn de siste månedene. Veldig koselig og livlig jente. Det var leit at hun ikke kunne bli så lenge. Men det blir sikkert en sjanse til å møtes igjen på en senere utstilling.
Det ble også et gledelig gjensyn med damene fra Ålesunds-traktene. Og selvsagt de herlige birmaene deres, Bilbo og Ylva.
Tida går så fort på sånne dager. Det er så mye man skal rekke over. Man skal se på når kattene er oppe hos dommeren, gå rundt og se på kattene når de sitter i burene sine, studere alle de forskjellige menneskene som stiller ut kattene sine og ikke minst snakke masse katt. Og så må man ta litt bilder så klart.
Etter enda to timer i buss var Mandy Lou og Sylvelin hjemme igjen i fjellsiden. Der ble de møtt i døra av de to nydelige diamantene. Samme hvor fine titler de hadde og hvor mye skryt de fikk, så var det ingen av kattene på utstillinga som kunne måle seg med de to som Mandy Lou har hjemme. :)
Etter to timer hoppa de av bussen og beveget seg i retningen der de håpet å finne den store stygge ubåtbunkersen hvor utstillinga var. Det gikk nå lett som en lek egentlig. Vanskeligheten viste seg å være hvor i huleste man skulle gå inn i bygningen. Ingen som hadde tenkt på å sette opp store gule plakater med kattefjes for å lede folk riktig. Heldigvis fikk de hjelp via SMS fra The Rattler og fant fram til slutt.
Innenfor ventet The Rattler, og hun var akkurat slik som Mandy Lou hadde forestilt seg etter utallige samtaler over msn de siste månedene. Veldig koselig og livlig jente. Det var leit at hun ikke kunne bli så lenge. Men det blir sikkert en sjanse til å møtes igjen på en senere utstilling.
Det ble også et gledelig gjensyn med damene fra Ålesunds-traktene. Og selvsagt de herlige birmaene deres, Bilbo og Ylva.
Tida går så fort på sånne dager. Det er så mye man skal rekke over. Man skal se på når kattene er oppe hos dommeren, gå rundt og se på kattene når de sitter i burene sine, studere alle de forskjellige menneskene som stiller ut kattene sine og ikke minst snakke masse katt. Og så må man ta litt bilder så klart.
Etter enda to timer i buss var Mandy Lou og Sylvelin hjemme igjen i fjellsiden. Der ble de møtt i døra av de to nydelige diamantene. Samme hvor fine titler de hadde og hvor mye skryt de fikk, så var det ingen av kattene på utstillinga som kunne måle seg med de to som Mandy Lou har hjemme. :)
Ylva er framme hos dommeren.
Bilbo hos en annen dommer
Flere kattebilder:
Saa koselig aa se bilder fra utstillinga. Ser ut som du har knipsa bilde av en hvit sibirhann?
SvarSlettKlem fra Sissel
Jepp, det var Fabian. Jeg traff på eieren også. Og hun kjente deg. :)
SvarSlettHmmmm...Mustaparta kikker nå nøye på disse sibirene...hmmmm Veldig fine de der sibirene. Koselige bilder.
SvarSlettMjau! Katteutstillinger er gøy! Jeg syns det du sa om å komme hjem til to katter som selvsagt er enda penere, søtere, etc, enn alle på utstillingen er akkurat sånn jeg tenker også! På utstillinger pleier jeg å prøve å få kattene til å mjaue, med varierende resultat. Ser de veldig snille ut spør jeg om lov til å klappe dem, det får jeg ganske ofte! Så snakker jeg norsk til de norske skogkattene og forvirrer eierne (jeg bor i USA). Ha ha, like morsomt hver gang. MJAU!!PURR!! til Diamantene fra Blondie her:)
SvarSlettJa, jeg kjenner eieren til Fabian litt :0) Koselig dame!!
SvarSlettSissel