Diamanter i hverdagen

"Å nei! Hva er det den lille pøbelbroren min gjør nå da? Jeg får skynde meg ut på kjøkkenet og se. Oi, der har han hoppa oppå skapet på veggen igjen. Nåja, han får bare sitte der da sammen med den store fuglen hvis han synes det er så kjekt. Bare han nå er forsiktig når han skal ned igjen. Vel, jeg tror jeg går og legger meg på sofaen nå. Slapper av litt. Å, det var godt! Krøller meg sammen. Sove snart! Pang! Krasj! Ingen ro å og fred å få. Klossmajoren har klart å rive ned en krukke i keramikk. Si meg, klarer du ikke å spankulere forbi pyntegjenstandene uten å rive dem ned? Hva tror du mamma vil si nå? Tror jeg blir nødt til å stenge deg inne. Se her, nå åpner jeg døra til microbølgeovnen. Du kan sitte inni der til hun kommer hjem. Nei vent, kom her! Ikke løp fra meg når jeg snakker til deg! Du må nå heller ikke tro du kan løpe fra meg. Nå kommer jeg etter og tar deg!"

Om det var akkurat sånn kan jo ikke Mandy Lou vite helt, for hun var på jobb da det skjedde. Men da hun kom hjem var det et syn av tusen brune keramikkbiter på kjøkkengulvet som møtte henne. Og døra til microen stod på gløtt.

Trist med krukka som var en gave fra reiseselskapet da Mandy Lou fylte år på Kreta for ca 100 år siden eller noe. Den var et koselig minne.

Storebror er mye mer elegant enn Lillebror. Han klarer å unngå å rive ned det han går forbi. Som oftest i alle fall.